Suturer eller stifter? Dette var egentlig ikke et spørsmål før for omtrent femti år siden. Suturer har blitt brukt siden 1500-tallet f.Kr., mens ideen om stifting ikke kom til å realiseres før tidlig på 1900-tallet e.Kr. «Far til kirurgisk stifting», den ungarske legen Hümér Hültl, oppfant den første kirurgiske stifteenheten i 1908, med en prototype stiftemaskin som veide inn på åtte pounds og krever to timer å montere og laste. På 1970-tallet ble teknologien imidlertid raffinert til den mer kjente enheten vi kjenner i dag.
DAGENS KIRURGISKE STIFTER
Laget av rustfritt stål eller titan (eller noen ganger nikkel, krom, plast eller jern), kirurgiske stifter brukes vanligvis til å lukke dype kutt som ikke passer for vanlige masker, eller for områder av kroppen under høy spenning. Stifter er buet, rett eller sirkulær, og i motsetning til "kontor stifter", som krever en ambolt som stiftene er presset mot for å danne en krok, kirurgiske stifter har bøyde pinner uten ambolt nødvendig. Stifter kan brukes på magen, bena, armene, hodebunnen eller ryggen; De bør imidlertid ikke brukes på nakke, føtter eller ansikt.
Mens stifter kan gi en rask og nødvendig "quick fix" i nødssituasjoner, kan begrensningene av hvor som kan brukes på kroppen i stor grad påvirke første respondere, spesielt i massehavarisituasjoner når de raskt må bestemme den beste metoden for sårlukking for å stoppe blødningen. Hvert år dør om lag 60.000 amerikanere av blodtap, med så mange som 1,5 millioner av disse hemorragiske dødsfallene forårsaket av fysiske traumer. Studier viser også at mer enn 50% av personer med traumatiske skader som involverer blødning dør i løpet av minutter etter ulykke eller skade, så riktig og rask sårlukking er avgjørende.
3 FAKTORER DU BØR VURDERE NÅR DU BRUKER STIFTER
1. BRUK OG FJERNING TID
I dag er etterspørselen etter kirurgers tid fortsatt en stor utfordring, og bortkastet tid fører til legeutbrenthet. Stifting kan vanligvis utføres raskere enn suturering, sparer ca 2-3 minutter av gangen, og derfor er stifting den foretrukne metoden for fotografering for traumebehandling som involverer massetap, enten det er en naturkatastrofe, stor bilulykke eller til og med en skyting. På et legekontor. Imidlertid krever stifting bruk av to helsepersonell (en for å justere huden med tang, og en annen for å bruke stiftene) versus bare en for suturering. Og mens både stifting og mest suturing krever returbesøk for fjerning, krever fjerning av stift spesielt bruk av et spesielt verktøy kontra et enkelt sett med saks for suturer. Det er tider da stifter kan bli innebygd i huden, noe som gjør fjerning vanskelig; i sjeldne tilfeller kan stifter bli helt fast i huden, noe som krever et nytt snitt for å fjerne den begravde stiften.
2. RISIKO FOR INFEKSJON
Sårkomplikasjoner er en av de viktigste kildene til sykdom etter operasjonen, utvide pasientens opphold på sykehuset eller til og med føre til reinnleggelse. For å finne ut hvilke som var mindre sannsynlig å føre til infeksjon - masker eller stifter - analyserte forskerne resultatene av seks studier, og sammenlignet begge metodene etter operasjoner hos over 680 voksne. De sammenlignet bruken av stifter med suturer etter ortopediske prosedyrer hos voksne. Deres konklusjon? Risikoen for å utvikle en overfladisk sårinfeksjon var over tre ganger større etter stiftlukking enn suturlukking, og for hoftekirurgi spesielt var stifter fire ganger mer sannsynlig å føre til infeksjon.
3. ARRDANNELSE
Akkurat som med suturer, kan stifter forårsake arrdannelse. Fordi stifter ikke tillater nøyaktig sårjustering, bør helsepersonell ikke bruke stifter i ansiktet eller nakken (og ubehag gjør dem til et dårlig valg for bruk i hender eller føtter). Hos pasienter som lett arr, stifter kan gjøre arret mer uttalt, spesielt hvis stiftene er igjen i noen strekning av tid (>5 til 15 dager, avhengig av plasseringen). Mellom 2013 og 2016 ble 163 kvinner analysert, inkludert 84 som fikk stifter og 79 mottakende suturer. Det var en viss varians i vekt og aldring, men kvinner med stifter rapporterte verre median kosmetiske score, mørkere arrfarge og flere hudmerker sammenlignet med kvinner med suturlukking. Overraskende nok var det ingen gruppeforskjell angående tilfredshet med arret.